Wasabilicious

om diagnos...

Ja...diagnose... Jeg husker da jeg var yngre og hadde angst og var deprimert og dessuten hadde tilløp til å få alvorlige spiseforstyrrelser, som heldigvis ikke utviklet seg fordi jeg dro til utlandet og fikk helt andre rutiner which means ingen rutiner og det ble ingen sykdom. All den angsten og i tillegg redselen for å ikke bli tatt på alvor for det i en utrolig vanskelig tid. Det gjorde at jeg holdt alt for meg selv og fikk angst for at man skulle merke at jeg hadde angst og angsten multipliserte seg i takt med mangel på kalorier, kilometer i skogen og pinlighet fordi jeg gjorde merkelige ting for å dekke over et mindreverdig jeg.



Nå er tingen en annen, etter et par år med terapi. Nå er jeg redd for å ikke bli tatt på alvor fordi jeg har en tentativ (altså ikke fastsatt) diagnose. Jeg vet at de fleste ikke vil undervurdere meg, men jeg er fryktelig redd for at noen som er veldig nær meg skal gjøre det en gang når jeg trenger de.



Jeg er redd en diagnose ikke skal bidra til forståelse og romslighet, men til å plassere meg i en boks jeg ikke kommer meg ut av og som har brennmerket meg for livet og setter begrensninger for meg. Hva jeg kan gjøre og hvordan jeg kan være.



Faen Ronnie, jeg føler at jeg har stagnert i mitt hode i det siste, men du har klart å løse det opp. Dette skulle vel egentlig ha vært mitt eget blogginnlegg men lar det bare stå som en kommentar til deg så lenge. Det er så mye enklere når jeg vet at sannsynligheten er stor for at du vet hva jeg mener. Puss, du er så bra.